Sjiraffsøster, eller bror?

Den aller første amigurumien jeg heklet var en sjiraff. Den gang hadde jeg planer om en hel sjiraffamilie i alle slags farger, men lite visste jeg at sjiraffen ville åpne døren til en ny verden av hekling og at sjiraffamilien måtte vike for stadig nye og spennende prosjekter.

Denne stakkaren har derfor levd et langt liv ben-, hale-, øre-, øye- og hornløs. Thomas og jeg har hatt mange fine lekestunder sammen, han med den normale sjiraffen og jeg med dette misfosteret som stadig har akket seg over at han ikke kan se, gå eller høre. Omsider kom jeg da i gang med de siste viktige kroppsdelene og nå er den endelig ferdig og i stand til å nyte livet til det fulle.

Den gamle sjiraffen har blitt noe slappere siden jeg laget ham. Ja, han kan jo ikke engang stå på beina sine. Siden det var den første amigurumien jeg heklet var jeg ikke klar over hvor godt de skal stappes med vatt for å beholde formen når tøyet strekkes. Stakkaren har derfor blitt litt mer hengslete med tiden, og bærer vel også litt preg av at Thomas har lagt sin elsk på ham og dratt ham med seg rundt.

Heldigvis har han sin yngre, sprekere og velstappede søster (eller bror) til å ta vare på seg, og sammen skal de nok finne på mye moro.