Wow-cup.

Jeg var på Jernia her om dagen, og så de hadde noen nye barnekopper: Wow-cup heter de. De skal være enkle å drikke av (som en vanlig kopp) og lekker ikke. Dette måtte jeg jo bare prøve, og jeg endte opp med å være så fornøyd at jeg bestilte to til fra Ebay (halve prisen). De lekker virkelig ikke. Ungene mister/dytter kopper på gulvet rett som det er, eller bare lener seg over bordet og velter dem. Jeg er innimellom ganske lei av å tørke opp vann/juice/melk/saft. Geniale kopper. Og så er det bare to deler, så enkel å åpne og lukke, og den kan vaskes i oppvaskmaskin. :-)

Minnebok

I tillegg til strikking er scrapping en av hobbyene jeg ikke helt har følt er min greie. Andre scrapper alle slags julekort og bursdagskort, avanserte album med bilder av alt fra store hendelser til en enkel skitur i snøen. Da jeg var gravid med Thomas lette jeg rundt etter det perfekte babyalbum/minnebok, men jeg fant aldri noe jeg likte. De aller fleste hadde altfor lite plass til å skrive, og inneholdt ting som var helt uinteressant for meg. Det var ingen vits med to sider om dåpen som bare ville være blanke siden vi ikke døper barna våre. Synes heller ikke det var noen vits med bokser for å plotte inn vekt og lengde for hver måned det første leveåret, når jeg kun veide ham ved de fastsatte kontrollene. Det var rett og slett for lite frihet i disse ferdiglagede bøkene, for lite av det som passet meg. Jeg bestemte meg derfor for å lage et album selv.

Jeg kjøpte en perm (Jeg kjøpte min på Bookbinders, tror de bare finnes på Paleet i Oslo, men permer får man jo overalt.) og ark til og litt diverse klistremerker, Karen Marie-klipp og annet egnet pynt for en babybok. Mens jeg gikk gravid samlet jeg på ultralydbilder, skrev ned litt om svangerskapet og laget en liste over alt jeg ville ha med i boken. Og der sluttet det.

Etter at Thomas ble født har boken og boksen med alt jeg kjøpte og samlet bare blitt liggende. Jeg fortsatte å samle. Jeg tok vare på armbåndet han hadde på sykehuset, fødselsannonsen i avisen, kortene han fikk og jeg skrev ned alt av milepæler, hvordan han sov, hva han spiste, de 100 første ordene han sa, de første setningene og tannkart over når han fikk tennene sine. Men jeg gjorde ikke noe mer med det, før nå.

For et par dager siden tok jeg alt jeg hadde kjøpt og samlet og det såvidt påbegynte albumet og satte meg ned ved spisebordet for å endelig gjøre dette ferdig. Jeg hadde det meste skrevet ned, så det handlet i grunnen bare om å lime inn noen velutvalgte bilder (dette skulle ikke bli noe bildealbum, vi lager bildebøker av barna gjennom Japan Photo, så dette albumet skulle bare inneholde et par bilder fra fødselen og så et par i løpet av hvert leveår, fra spesielle hendelser e.l.) og pynte.
Permen. Jeg tror denne blir altfor liten til å samle begge barna i, så jeg må nok på jakt etter en til til Oscar. Det fine med å bruke perm framfor en bok er at om du ikke liker det du lager eller vil endre på rekkefølgen er det enkelt å kaste et ark eller flytte rundt på dem. Blir det stygt i boken kan du ikke bare rive ut en side, så dette gir mye mer frihet.

Dette er jo bare noen små smakebiter av alt som er med. Det fine med å lage boken selv er at man kan velge akkurat det man vil ha med selv.

Noe av det man kan ta med er f.eks.:

- kort beskrivelse av svangerskapet og fødselen (ingen intime detaljer eller ting barn ikke skal kunne vite om)

- ultralydbilder og magebilder

- første bilder etter fødsel og noen velutvalgte bilder fra første leveår, bilder fra første ferie og første jul

- familietre

- tannkart

- oversikt over vekt og lengde

- milepæler

- første ord og setninger

- hånd- og fotavtrykk

- avisoverskrifter (dette hadde jeg planer om å gjøre, men glemte helt. Jeg har forresten selv en bunke aviser, både norske og internasjonale, kjøpt den dagen jeg ble født, og det er et fint minne, så jeg synes egentlig det er litt synd at det ikke ble gjort, men sånn er det bare. Hvis andre har lyst til å gjøre dette råder jeg dem til å delegere denne oppgaven til noen andre, så er man sikret at det blir gjort. Thomas ble født sent på kvelden og det var en tøff fødsel i tillegg til at han ble innlagt på nyfødtavdeling. Å springe i kiosken og be om gårdagens aviser var derfor det aller siste vi tenkte på å gjøre da vi våknet morgenen etter.

Oscar må bare finne seg i at minnene hans bærer preg av at han er nr 2. Jeg hadde hverken tid eller ork til å skrive ned noe om svangerskapet med ham. Jeg merker dessuten allerede at vi tar færre bilder av ham enn vi gjorde av Thomas på samme alder. Vi tok hånd- og fotavtrykk av Thomas da han var to uker gammel. Dette har vi ennå ikke gjort av Oscar. Jeg har husket å ta vare på ting som sykehusbåndet og fødselsannonsen. Og jeg skriver ned milepælene hans også, og tror nok jeg skal få skrevet ned de fleste samt ordene han sier og tannkartet. Så det viktigste blir tatt med, men det er som sagt klare forskjeller. Det kan nok virke litt urettferdig, men jeg tror ikke dette er så fjernt fra virkeligheten rundt om i andre flerbarnshjem. Med førstemann har man ork og lyst til alt. Etterpå er dagene for fulle, i tillegg til at det blir litt "been there, done that". Jeg lurer veldig på hvordan det blir for stakkars nr 3. Vil han i det hele tatt få en minnebok? Jeg får prøve å gjøre mitt ytterste for at det skal bli noenlunde likt.

Påskeferie.

Været på østlandet har vært upåklagelig denne påsken. Helt herlig. Vi har gått turer, slappet av hjemme, kost oss i hagen og bygget sandkasse.
For noen dager siden dro vi til Losby og gikk tur opp til Mønevann. Det er halvannen kilometer hver vei, perfekt distanse for en toåring. Thomas koste seg skikkelig.

Da vi hadde kommet tilbake til Losby måtte vi selvsagt innom besøksgården deres. Vi har vært der mange ganger og Thomas blir aldri lei av å hilse på kyr, geiter, griser, kyllinger, sauer og kaniner.

Oscar sov seg søtt gjennom hele turen. :-)



I år fikk Thomas sitt aller første påskeegg, og det var stor stas. Neste år tenker jeg han er gammel nok til å være med på eggjakt også.

Mye snop, og en leke også.

Kakebakertips.

Jeg var en tur innom Kitch'n forleden, bare for å titte (sånn gjør man innimellom når man liker å lage mat og bake). Der så jeg denne som jeg bare må fortelle om. Når jeg pynter kaker, sprøyter småkaker på stekebrett e.l. irriterer jeg meg over hvor sølete det er å fylle sprøyteposen. Selv om jeg bruker smarte tips som å legge posen i et høyt glass så blir det alltid litt irritasjon og søl. Denne derimot er så utrolig praktisk. I stedet for å presse røren ned i en lang pose kan man enkelt ha den i boksen, sette på lokket og klemme ut innholdet der man vil ha det. I tillegg tåler boksen både oppvaskmaskin (sprøyteposen må jeg vaske for hånd siden det er umulig å få den ren i maskin) og mikrobølgeovn, og sistnevnte betyr at hvis man f.eks. skal sprøyte pynt av smeltet sjokolade kan man bare ha den hakkede sjokoladen i boksen og smelte den i mikrobølgeovn. Veldig greit å slippe å skitne til en bolle ekstra. En slik dings skulle jeg visst om før. :-)

Lynrask hverdagspizza for den forutseende.

Her om dagen gikk middagen vår bokstavelig talt i oppløsning da mozzarellaen som skulle være en av hovedingrediensene hadde bestemt seg for å gå ut på dato litt før tiden. Med en sulten ettåring, og liten lyst til å lage noe avansert (spesielt siden den planlagte middagen skulle være enkel og jeg derfor var mentalt forberedt på å bruke liten tid foran kjøkkenbenken på en varm dag) rotet jeg litt i fryseren og fikk satt middagen på bordet på 10 minutter fra start til slutt.

Når jeg lager bolognesesaus lager jeg alltid mye slik at jeg kan fryse ned. Dermed blir lasagne, spaghetti med kjøttsaus o.l. raskt laget siden det som tar lengst tid allerede er gjort ferdig og bare trenger tining. Jeg så noen pitabrød liggende og bestemte meg derfor for at lynrask pizza måtte være redningen denne dagen.

Jeg skrudde på ovnen og satte boksen med kjøttsaus i mikrobølgeovnen til tining. De frosne pitabrødene ble lagt rett på stekebrett. Sausen ble smurt over, jeg la raskt på litt oliven og skiver av Norvegia (ikke en ost jeg vanligvis bruker på pizza, men det var det vi hadde). Fem minutter på sterk varme i ovnen og middagen var servert. Så det ble praktisk talt hjemmelaget mat mye raskere enn Toro, til og med raskere enn Fjordland vil jeg påstå, og mange ganger bedre. ;-)