Deilig sommerfrokost.

Melonsalat er den perfekte frokost i varmen. Søtt, saftig og sommerlig!

Tre års bryllupsdag!

I dag har vi vært gift i tre år og vært sammen i elleve år! Og det er akkurat like varm og solfylt i dag som på bryllupsdagen vår. Jeg kunne ikke funnet en bedre mann. :-)

Maling er det verste jeg vet.

Nesten da. Det finnes knapt noe mer tidkrevende og kjedelig enn å holde på med maskeringstape, plast, sparkel, kvistlakk, grunning, maling og jeg vet ikke hva. Men, noen ganger er det bare nødvendig. Da vi kjøpte dette huset for tre år siden var fargevalget ikke helt vår stil. "Lekkert" mørkeblått i gangene og gult i trappene og på kjøkkenet, med nydelig mønstret bord langs brystpanelet. Likevel orket vi ikke male den sommeren vi flyttet inn, og sommeren etter byttet vi kjøkken, så det var faktisk ikke før etter to år at vi endelig tok malekosten fatt og fikk vekk fargene. Med andre ord er det et år siden vi malte, men jeg har ikke lagt ut bildene før, så da kan jeg like godt gjøre det nå. Valget falt på lys antikk, en fin hvitfarge som ikke er for kald. Fremdeles mangler kjellerstua (panel på vegger og i taket *grøss*) og vårt soverom (grønt), men ellers er hele huset (med unntak av badene) hvitt.

Her får dere i allefall før- og etterbilder. Det er altså de to yttergangene samt veggen i trappen opp til andre etasje. Vi malte også i trappen opp til tredje, men hvor de bildene ble av vet jeg ikke helt så det får bare være inntil videre.

(Her må jeg bare påpeke at jeg hadde glemt å ta før-bilde før jeg begynte å rive av tapeten, så det er ikke slik at vi har bodd med halvt avrevet tapet i to år. ;-))

Jeg gikk en tur på stien...

Det er så herlig å både bo sentralt og ha nærhet til skog og mark. De siste dagene har vært varme og solrike, og det er meldt sol og 23-24 grader minst en hel uke framover. I går var Thomas og jeg ute og trillet/gikk tur. Det tar ganske lang tid for Thomas vil gjerne stoppe hver halvmeter å se på blomster, plukke opp en spennende pinne eller snakke om noe annet interessant han finner langs veien. Kanskje treffer vi på en "voffe" som må beundres? Eller en hyggelig dame som slår av en prat og lar seg sjarmere av smilet hans. Og så passer det kjempefint at det er en liten lekeplass omtrent halvveis på turen slik at vi kan stoppe, ta en liten kjeks- og drikkepause og leke med andre småtasser. Går man i normalt tempo tar det omtrent en time å gå den "vanlige" ruten vår, men i går brukte vi 3½, inkludert en times lekepause.

Vi har relativt ofte rådyr i hagen vår, noe jeg synes er kjempekoselig. Jeg leste i et blad for litt siden at de også går under navnet "stylterotter" fordi hageeiere ikke liker at de spiser opp rosebusker o.l. Jeg klarer ikke helt å forstå at det går an å være sur fordi man har så flott dyreliv rundt huset sitt. De kan gjerne komme og spise rosebuskene våre (vi har nok å ta av) mot at jeg får beundre dem. Jeg synes de er så fine.

I går var første gang jeg så et rådyr på denne turstien. Den stod ikke mer enn et par meter fra stien, og jeg hadde heldigvis røsket med meg kamera før vi dro ut, og vi stoppet for å ta bilder. Jeg hørte en slags hyling fra gresset og trodde først det var en fugl, men da det stoppet et par stykker som stusset på det samme gikk en ut i gresset og det viste seg å være en nyfødt rådyrunge! Jeg fikk dessverre ikke tatt noe bilde av den, men den var så liten (ikke større enn en katt, med litt lange ben bare) og aldeles nydelig. Så den ventet nok bare pent på mamma'n som lusket rundt og håpet at det skulle bli mindre folksomt på stien så den kunne hente ungen sin. Jeg håper de to snart kommer og besøker hagen vår. :-)

Gromit.

Da har jeg endelig blitt ferdig med nestemann. Gromit er relativt stor, så da tar det jo litt lengre tid enn de mindre amigurumiene (men som jeg har skrevet før så foretrekker jeg de som er litt større), men han er overhodet ikke vanskelig å hekle. Oppskriften fant jeg her. Øynene er av filt, ellers er alt heklet. Tro om det finnes en Wallace-amigurumi?

Lynrask hverdagspizza for den forutseende.

Her om dagen gikk middagen vår bokstavelig talt i oppløsning da mozzarellaen som skulle være en av hovedingrediensene hadde bestemt seg for å gå ut på dato litt før tiden. Med en sulten ettåring, og liten lyst til å lage noe avansert (spesielt siden den planlagte middagen skulle være enkel og jeg derfor var mentalt forberedt på å bruke liten tid foran kjøkkenbenken på en varm dag) rotet jeg litt i fryseren og fikk satt middagen på bordet på 10 minutter fra start til slutt.

Når jeg lager bolognesesaus lager jeg alltid mye slik at jeg kan fryse ned. Dermed blir lasagne, spaghetti med kjøttsaus o.l. raskt laget siden det som tar lengst tid allerede er gjort ferdig og bare trenger tining. Jeg så noen pitabrød liggende og bestemte meg derfor for at lynrask pizza måtte være redningen denne dagen.

Jeg skrudde på ovnen og satte boksen med kjøttsaus i mikrobølgeovnen til tining. De frosne pitabrødene ble lagt rett på stekebrett. Sausen ble smurt over, jeg la raskt på litt oliven og skiver av Norvegia (ikke en ost jeg vanligvis bruker på pizza, men det var det vi hadde). Fem minutter på sterk varme i ovnen og middagen var servert. Så det ble praktisk talt hjemmelaget mat mye raskere enn Toro, til og med raskere enn Fjordland vil jeg påstå, og mange ganger bedre. ;-)

Vårrullrulling.

I dag har vi hatt hjemmelagede vårruller til middag, og det var rett og slett nydelig. Har lagt ut selve oppskriften på matbloggen her, så den skal jeg ikke gjenta, men jeg vil vise litt flere bilder av hvordan de ble laget.

Selve vårrullarkene/wontonarkene har jeg ikke laget selv. De måtte jeg lete vel og lenge etter. Jeg fant rispapir flere steder, det kan man fint bruke, men jeg synes ikke de smaker like bra så jeg ville helst ha de riktige arkene. Jeg har trålet butikker en god stund nå før jeg fikk den gylne idé å dra til Grønland (i Oslo) og se i alle de butikkene som selger utenlandsk mat, og der fant jeg omsider det jeg lette etter.

Selve fyllet komponerte jeg selv, jeg bare plukket ulike grønnsaker jeg liker og som jeg tror passer godt og så hadde jeg i kylling og søt chilisaus for god smak. Fyllet laget jeg på forhånd, og så laget jeg vårrullene og stekte dem rett før vi skulle spise, så det var egentlig ganske raskt gjort. Jeg laget så mange at jeg droppet tilbehør (utenom mer søt chilisaus til dipping), men man kan godt servere dette med ris eller nudler, wokede grønnsaker og en eller annen saus.

Fyllet som stekes. Jeg har ingen wok, men en vanlig stekepanne fungerer like bra.

Litt fyll legges på et vårrullark. Hvis det er mye væske i pannen pass på at du ikke får med deg noe av dette når du fyller arkene, da blir de bløte og revner lett.

Hjørnet nærmest deg brettes oppover, så hver av sidene innover, og så rulles alt oppover til slutt. Pensle kantene med litt vann, så limes de bedre sammen.

Ferdigbrettet vårrull klar til steking.

Og det endelige resultatet. Sprø vårruller med kjempegodt fyll.

Discworld.

Jeg har aldri vært glad i fantasybøker. Jeg prøvde meg en gang på både Ringenes Herre og Hobbiten (siden "alle" snakket om dem), men begge var så usannsynlig kjedelig at jeg ikke kom meg gjennom en tredjedel engang. Da jeg traff mannen min (for 11 år siden) introduserte han meg for serien om Discworld (eller Skiveverdenen som den heter på norsk) av Terry Pratchett og siden har jeg vært hekta. Vi har alle bøkene i serien (og også flere av de andre bøkene Pratchett har skrevet) og venter alltid spent på hver nye bok som kommer ut hver høst.

Jeg er fremdeles ikke glad i fantasy generelt, men Pratchett gjør fantasy morsomt. Og bøkene hans er krydret med herlige ordspill (som også er grunnen til at jeg aldri leser bøkene på norsk, med en oversettelse mister man mye av humoren). Selv om jeg nå har lest så godt som alle bøkene om Discworld synes jeg fremdeles den beste boken er den aller første jeg leste; The Truth.


Jeg foretrekker bøkene om heksene og om Døden, mens mannen min liker bøkene om byvaktene best. Det er i allefall noe for enhver smak.

For noen år siden fikk Pratchett Alzheimer (han er jo ikke spesielt gammel, begynnelsen av 60-årene tror jeg). Jeg trodde det skulle bety slutten på serien, men han har heldigvis fortsatt å gi ut bøker. Om det er fordi han ikke er så hardt rammet at han ikke kan skrive mer, eller om han hadde en haug forhåndsskrevne bøker på lager vet jeg ikke, men jeg er glad så lenge eventyret fortsetter. :-)

Schnappi, das kleine krokodil.

Da ble jeg ferdig med neste amigurumi. Den tok litt tid, litt fordi den er relativt stor (og jeg foretrekker de som er litt større framfor de som er små og fiklete) og derfor tok lengre tid å hekle, og litt fordi det har vært så aldeles nydelig vær den siste uken at hekletøyet har fått ligge til fordel for utendørsaktiviteter. Men, nå er den som sagt ferdig og jeg er veldig fornøyd. En fin krokodille som jeg fant oppskrift på her, og Thomas elsker den, spesielt når den kommer og spiser opp hånden hans. :-)

I oppskriften står det at man skal bruke "plastic canvas" for å stive opp munnen. Det er litt som aidastoff som man broderer på, bare at det er laget av plast og derfor er tykkere og stivere. Jeg husker jeg hadde et par barnebroderier som liten som skulle broderes på stiv plastaida. Jeg har imidlertid ikke sett dette på lenge og lette i flere butikker etter noe som egnet seg til krokodillemunn. Det skulle jo kunne broderes til heklestoffet, samt kunne formes litt, så det kunne ikke være et hva som helst materiale. Jeg fant til slutt små ark aidastoff til barnebroderier. De var ikke av plast, men likevel stivere enn til vanlige broderier. Det fungerte i allefall bra. Så nå har amigurumifamilien fått en fin grønn krokodille som kan passe på dem.

Arkham Horror.

Jeg er snaaaaart ferdig med neste amigurumi, den tok sin tid. I mellomtiden kan jeg komme med nok en spillanbefaling. Denne gangen er det rollespillet/brettspillet Arkham Horror som skal til pers. Det er et ganske ferskt spill for oss, vi har bare hatt det to måneder. Vi har heller ikke fått spilt det så mange ganger, for det tar flere timer og det har man ikke så mye av som småbarnsfamilie, samt at vi helst spiller når vi har noen flere å spille sammen med. Men på de få gangene vi har spilt det har vi absolutt fått mersmak.

Det er et avansert spill som vi ennå ikke helt har satt oss inn i. Det er mange regler, mye som skal skje i hver runde og mye å følge med på, men slike spill liker vi. Kort fortalt skal hver spiller spille en etterforsker og man skal sammen utforske byen Arkham. Porter til andre verdener vil åpne seg underveis og monstre kommer ut. Man skal utforske de andre verdenene, slåss mot monstrene og forsegle portene. Det høres enkelt ut, men det er mye som skjer underveis og monstrene er ikke snille. Det som er litt annerledes med dette spillet i forhold til andre spill er at det er ikke spillerne som spiller mot hverandre, det er alle spillerne mot selve spillet (eller sjefsmonsteret, "the ancient one"). Jeg trodde først det kanskje ville bli litt rart eller kjedelig for oss konkurransemennesker, men det er faktisk veldig gøy å sammen finne ut av hvordan vi best kan hjelpe hverandre til å ta monstrene og drepe selve sjefen. Det er vanskelig da, og vi har ennå ikke vunnet, men det er kjempemoro likevel.

Det er hele seks utvidelser til dette spillet, noe jeg som tidligere nevnt tar som et tegn på kvalitet og god slitestyrke i et spill. Tre av utvidelsene er ekstra kort (flere etterforskere, flere monstre, flere våpen osv) og tre av utvidelsene er ekstra byer man kan utforske i tillegg til Arkham. Det er dermed duket for laaaange kvelder rundt bordet.