Dette er jo egentlig en "gammel" bok (fra 2006) og den var sannsynligvis mye omtalt på den tiden den kom ut, men jeg har vært litt treg av meg og leste den først i påsken i år. Det var også helt tilfeldig for jeg stod i kassen i bokhandelen og skulle betale for andre bøker og kassadamen var litt treg og da fikk jeg studert bøkene som stod på utstilling rett ved siden av (sikkert noe de gjør med vilje) og dermed fant denne boken veien ned i handleposen.
Jeg begynte å lese den samme kveld og klarte faktisk ikke å legge den fra meg før den var ferdiglest. Det ble ikke mye søvn på meg den natten og det hjalp heller ikke at vi skulle tidlig opp og i konfirmasjon dagen etter, boken måtte bare leses ferdig.
For de som er like treg som meg og ikke har lest boken før kan jeg kort si at det er en dagbok skrevet at moren til en 19åring fra den tiden hun får kreftdiagnosen og til hun dør. De deler mange fine tanker og hverdagshistorier. Det er en fin bok om å ta vare på de gode stundene, om familie og gode venner, men også uendelig trist når man følger behandlingen hun får og etterhvert når det går mot slutten. Min svigermor døde av kreft for to år siden, så jeg kjente meg igjen i deler av boken også. Å lese en slik bok er godt og vondt på en gang, og jeg var i allefall rimelig tårevåt da jeg endelig kunne legge boken fra meg og sove.
(Bilde lånt fra norli.no).
